lørdag 23. januar 2010

Tilbake til Chennai

Etter to herlige dager i Chitambaram måtte vi stå opp kl 05 for å ta bussen tilbake til Chennai. Bussturen var noe av det bedre vi har opplevd på disse tildels ødelagte veiene. Jeg tror vi sovnet alle sammen på bussenturen som tok over 4 timer. I kveld skal desverre danskene forlate oss. De reiser nemlig hjem i kveld og vi får det dermed litt hektisk siden de skal besøke huset til Stephen og Rebecca og dessuten handle inn noen små ting. Sist jeg var på internett leste jeg på vg.no at det var terrortrussel mot indiske fly og spesielt mot Air India som vi skal fly med. Vi skal jo alle mellomlande i Mumbay og vi regner med at det blir mange og lange sikkerhetskontroller pga denne trusselen. Men vi regner med å komme trygt hjem. Herren som har ledet oss her nede skal nok få oss trygt hjem igjen.

Da bussen stoppet fikk vi et lite problem siden Ejnar glemte sitt videokamera med flere timers opptak på setet i bussen. Taxisjåføren som skulle ta oss videre kjørte som en gal for å ta igjen bussen og utrolig nok klarte vi å gjenkjennebussen i den sterke trafikken etter en halv time. Midt i veien hoppet så Ejnar inn i bussen med oss på slep. Han fant sitt kamera og kom seg så raskt over i vår bil igjen.

I kveld skal vi etter all sannsynlighet på stormøte med Graham. Det er en kampanje som er meget imponerende. Selve samlingene er bare en liten del av alt arbeidet menighetene her nede har gjort. Det kommer til å bli spennende å delta sammen med kanskje 100.000 andre i sang og tilbedelse. Vi gleder oss, så følg med på bloggen. Håper å kunne oppdatere litt oftere nå siden nettkafene er mer tilgjenglig, men vi har et stramt program og ikke noe nett på hotellene.

torsdag 21. januar 2010

En uoppdaget perle?

Assemblies of God menigheten i Chitambaram er på en måte en uoppdaget perle. Dette må være en av de flotteste menigheter jeg noen sinne har besøkt. Alt var rett og slett imponerende blandt disse brødrene og søstrene i denne store menigheten. Jeg har besøkt stedet en gang tidligere, men da var det svært liten tid vi hadde her. Dengang var det 24 timers kontinuerlig bønn i menigheten. De ba på skift. Denne gangen fikk vi vært med fra starten på møtet og lovsangen var mektig. Ungdommen var med og ledet sangen. Som i de fleste indiske menigheter var det flest kvinner også her. Det var et fargesprakende syn fra plattformen når alle kvinnene danset og sang. De hadde også syv cellegrupper som fungerte bra og på slutten av møtet kom flere fram for å bli frelst. Disse ble etterpå tatt hånd om av cellegruppelederne som gir undervisning og veiledning. Jeg må sy jeg føler meg både stolt og ydmyk av å ha talt i en slik flott forsamling.

Vi var altså mektig imponert over menigheten og spurte pastoren om han hadde mange utenlandske forkynnere. Jeg mener menigheten er jo en mønstermenighet og jeg regnet med at mange store forkynnere besøkte denne menigheten. Pastoren så ned og svarte ydmykt.
-Nei, det er bare dere fra skandinavia.

Samtidig med vårt møte i Chitambaram så har nå også kampanjen til Billy Grahams sønn startet i Chennai i nærheten av hotellet vi bodde på og som vi skal tilbake til på lørdag. I følge de rapporter vi har fått fra Stephens datter som var på møtet tordag kveld så var det 100.000 mennesker på det første møtet i denne kampanjen. Gud besøker rett og slett India med vekkelse og fornyelse for tiden.

Fikk æren av å innvie lokalet

Torsdag kveld følte jeg meg svært beæret siden jeg fikk æren av å klippe over snoren til den nye etasjen som skulle innvies i det flotte lokalet i denne pinsemenigheten (AG) i Chitambaram. Pastor Jayaraj ledet bønnen for lokalet mens hele menigheten var med i intens bønn. Før innvielsen masjerte de i gatene med korsets flagg og feiret det nye tilbygget. Etter innvielsen fikk vi kake og deretter gikk vi ned i første etasje i det flotte lokale hvor de har møtene. Mer om denne fantastiske menigheten i neste artikkel.

Sover midt i traffikert gatekryss



Overalt vi er ser vi folk som sover på gata. Det jeg ikke forstår er
hvorfor de legger seg midt i gatekryss og på de mest traffikerte
stedene. Er de redd for å bi angrepet? Eller er de redd for rotter?
Eller har det noe med deres livsyn, tro eller tradisjon?
Dette er noen av de spørsmål man stiller seg i dette underlige landet.

Templer og snabler

Før togreisen rakk vi et lite besøk i det store Hindutempelet i
Thanjavur. Dette tempelet er nå 1000 år gammelt og var et flott syn.
Inne på tempelplassen sto det en elefant som eieren hadde full
kontroll på. Ved å gi ham ca. 1 kr fikk vi ta bilde av meg foran
elefanten. Elefanten virket veldig snill og den klappet meg på hodet
med sin veldige snabel. En morsom opplevelse på morgenen. Nå sitter vi
på toget igjen og neste by er Chitabaram.

Cato -egen fanklubb

Ann Kristin skryter av sin mann Cato overalt hun er. Jeg tror faktisk
Cato nå har fått sin fanklubb her nede i india. Så Cato, nå er det vel
kanskje på tide at du reiser ned og hilser på dine fans?

Flere frelste på møtet

Det var en sterk atmosfære i lokalet onsdag kveld. Her var alle med i
lovsangen. Barna er også til de grader med i møtene. De synger,
klapper, danser og ber høyt mens de rekker hendene i været. De aller
eldste er også med, noen er skrøplige med de er alle med og roper til
Gud.

Det ble et enkelt, men kraftfullt budskap denne kvleden. Jeg preket om
den blodsottige kvinne og Thor Ivavr fulgte opp med ytterligere
eksempler på menn og kvinner som fikk møte Jesus. Det ble innbudt til
frelse og flere sto tydelig på valg. Noen så seg engstelig omkring før
de tok skrittet og gikk fram for å bli frelst. Dette var en flott
opplevelse og vi merket Guds kraft mektig denne kvelden. Man må nok
være troende for å forstå hva dette dreier seg om. Lyden var så høy at
selv jeg måtte dytte papir inn i ørene. Når man tenker på lydnivåer vi
diskuterer hjemme i Norge så ligger nok inderen adskillige dB over de
nivåer vi har i hjemme. I ettermøtet ba vi for flere hundre, men
heldigvis rakk vi et måltid på en god restaurant før vi la oss til å
sove.