Hjemme igjen med nye brukte sko

Tirsdag kl 13:30 landet vi på Gardemoen mette av inntrykk fra reisen. Turen hjem gikk veldig greit. Eneste minus var at noen hadde hjemsøkt koffertene våre på jakt etter små verdisaker. Antagelig er det bagasjefolkene eller sikkerhetsfolkene i Chennai eller Mumbai som har gjort dette. To små klokker ble stjålet fra Ann Kristins koffert. I min koffert manglet ikke noe, men derimot så hadde jeg fått med meg et par brukte sko med ekstra såler som lå blant mine saker.

 

Vi takker alle som har fulgt oss på reisen. Hyggelig at så mange har lest bloggen. Vi håper flere ønsker å besøke dette spennende landet og at interessen for hjelpearbeid og misjon vil øke hjemme. Denne bloggen har bare gitt noen små glimt av alt hva vi har opplevd på turen. Takk for følget.....

Full suksess med legoklossene

Husker du mannen som ga legoklosser som jeg skrev om tidligere i bloggen?

Legoklossene var full klaff, barna hadde bygd indiske hus, barnehjem, kirker og biler i mengder. Og vaar gravide warden Josey hadde faat et hjerte av sin mann James. Dette var skikkelig morro.....

-Father in love

Det er ikke alltid engelsken sitter som den skal her nede i varmen. Det fikk Thor Ivar erfare da han beskrev svigerfar som: Father in love !!!

Her er vi paa perongen paa vei til et impulsivt besoek paa barnehjemmet etter begravelsen.

Begravelse idag

Vi sto klare til aa dra paa mote i George Town idag, men fikk beskjed om at faren til Stephen var doed. Kvelden foer hadde jeg faatt vite at han hadde lav puls og kl 03 i natt doede han altsaa.

Vi vet ikke helt hva som skjer naa, Stephen hoertes ut til aa vaere i god form forholdene tatt i betraktning. Vi blir hentet kl 14 og skal vaere med paa begravelsen som kommer til aa skje idag. Mye er annerledes her nede og dette blir den andre begravelsen vi er med paa, men naa er det en gammel mann som har gaatt bort.

Det enkle er ofte det beste

Franklin Graham talte rolig og behersket. Han stresset ikke i det hele tatt. Han dro ingen vitser, heller ikke brukte han noen eksempler fra dagliglivet eller andre illustrasjoner for å poengtere sin preken. Det var ingen historien om hverken mirakler eller undere og han snakket hverken om seg selv eller sin far.

Men Franklin forkynte evangeliet på den enkleste måten . Jesus døde for oss, vi har alle syndet, vi må ta imot Jesus. Ingen kommer til Faderen uten gjennom han. Han forklarte evangeliet på en måte som alle kunne forstå. Alt han sa var helt sentralt og det var ikke noe annet fokus en budskapet om frelse. Han tok utgangspunkt i "den rike yngling" som hadde et spørsmål til Jesus.

-In a moment can you come forward and be saved, forklarte Graham jr.

Etter en halv times forkynnelse begynte nok mange å bli trette siden de står opp meget tidlig i dette landet. Møtet hadde jo vart i over tre timer og da avslutningen kom og folk skulle komme fram til forbønn forlot de fleste salen. Når flere titusener skal ut ble det stor trengsel slik at de som ville fram til forbønn nesten ikke kom fram. Franklin måtte derfor vente en stund før han kunne be en felles bønn for de som hadde kommet fram. Det var nok flere hundre som søkte frelse denne kvelden.

Vi dro glade hjem svært takknemlige over å ha fått være med på noe slikt. En ting er sikkert, Franklin følger sin fars fotspor med et enkelt budskap om frelse. Det er nok ikke mulig å forkynne enklere og mer forståelig enn det Franklin gjorde denne kvelden. Imponerende enkelt, og det enkle er jo ofte det beste....

Chennai Hope Festival

Chennai Hope Festival med Franklin Graham holder til i samme gate som vårt hotell bare et par km unna. Franklin er sønn av verdens største nålevende evangelist Billy Graham som har vunnet milloner på millioner for Kristus. Vi var svært spente da vi ankom stedet klokken halv seks lørdag kveld.
Da vi kom inn på den store plassen var det gamle konservative hymner som ble sunget av det kjempestore koret. Etterhvert ble det både ballett og indisk dans med fin sang og musikk av mer verdslig art. Noe åndelig innhold var vanskelig å oppdage, men det var flott og se på.
Litt senere kom de lokale indiske lovsangerne fram og da ble det straks mer fart i forsamlingen. Nå lød hillsongs over høytalerne på tamilsk noe som gledet de frammøtte. Folk klappet og hender gikk i været.

Etter en lang lovsangsperiode kom det fram en dramagruppe som hadde et lite skuespill. Dette var faktisk ganske flott. De illustrerte Jesu død på golgata med soldater og effekter på en svært troverdig måte. En fin måte å få fortalt evangeliet på til de som ikke kjenner historien om Jesu død. Denne kvelden var dessuten en ungdomskveld, men jeg kan ikke si at jeg så en eneste ungdom som sa noe på dette møtet. Men ungdomskveld var det likevel.
Det begynte etterhvert å bli mange mennesker på møtet. Thor Ivar og jeg var veldig opptatt av å telle folket, men det var ikke lett. Våre anslag varierte mellom 10.000 og 70.000 mennesker, men her er det store feilmarginer. Men om alle medlemmene i de to største menighetene i denne byen var til stede så ville det jo blitt over 40.000 mennesker bare med disse to "pinsemenighetene", så her nede er det store forhold. Men i morgen søndag vil det nok bli adskillig flere på møtet.

Etter dramastykket kom Asias sterkeste mann fram for å vise sine effekter. Selv er jeg ikke overbegeistret over alle slike innslag i vekkelsesmøter, men her var det bare å få med seg det som skjedde. Det viste seg imidlertid at denne sterke karen var en svært ydmyk og sympatisk kar som hadde vært langt ute på skråplanet. Han hadde havnet i fengsel, men fikk nåde til å forlate sin hinduistiske bakgrunn. Han var tidligere ikke likt av noen sa han, men hans bønnebegjær var å kunne tjene Jesus og bli likt av andre mennesker. Denne svært så hyggelige karen gjorde et svært godt inntrykk og han gjorde et par småtriks på en enkel og liketil måte før han takket for seg.
Dette møtet varte lenge og det ble bare bedre og bedre. Nå er jeg ikke sikker på at alle på plassen var enig med meg i dette for møtet ble egentlig mindre og mindre indisk etter hvert som tiden gikk. Selv nådde møtet sitt høydepunkt da en kar med gitar og cowboyhatt entret scenen og dro igang et par bluegrass låter med et gitarspill som jeg aldri har hørt maken til. Den eldre karen spilte jo nesten som Tommy Emmanuel og er det noe jeg vet å verdsette så er det blugrass på høyt nivå. Etter dette må jeg bare hjem å øve.
Flere kjente artister kom nå fram og dro igang hillsongs sanger med engelsk tekst på monitorene. Stemningen steg imidlertid ikke før de tok det ene koret på tamilsk. Det var nå gått over to og en halv time siden vi kom og fortsatt hadde vi ikke sett noe til Franklin Graham. Jeg var en stund engstelig over at han ikke skulle dukke opp i det hele tatt. Min uro skulle vise seg å være helt unødvendig. Nå ble nemlig en kjempestor prekestol båret fram. Og nå kom plutselig han som skulle introdusere han som skulle introdusere han som skulle introdusere Franklin Graham fram på talerstolen. Den siste i introduksjonsrekken bommet litt for han skulle egentlig bare introdusere sangen som skulle synges før talen til Graham. Vi humret og lo litt av dette. Det er jo litt sjarmerende at dette er et skikkelig indisk opplegg.
Talen til Franklin Graham gjorde et sterkt inntrykk. Se egen artikkel hvor den er beskrevet.

Trompetpastoren

Vi blir alle pastorer her nede. Ejnar som har med seg sin trompet, spiller gjerne en sang i møtene. Dette er et spennende innslag som inderne setter pris på. Og her om dagen kalte Pastor Stephen han for Trompetpastoren, -Pastor Trumphet

Tilbake til Chennai

Etter to herlige dager i Chitambaram måtte vi stå opp kl 05 for å ta bussen tilbake til Chennai. Bussturen var noe av det bedre vi har opplevd på disse tildels ødelagte veiene. Jeg tror vi sovnet alle sammen på bussenturen som tok over 4 timer. I kveld skal desverre danskene forlate oss. De reiser nemlig hjem i kveld og vi får det dermed litt hektisk siden de skal besøke huset til Stephen og Rebecca og dessuten handle inn noen små ting. Sist jeg var på internett leste jeg på vg.no at det var terrortrussel mot indiske fly og spesielt mot Air India som vi skal fly med. Vi skal jo alle mellomlande i Mumbay og vi regner med at det blir mange og lange sikkerhetskontroller pga denne trusselen. Men vi regner med å komme trygt hjem. Herren som har ledet oss her nede skal nok få oss trygt hjem igjen.

Da bussen stoppet fikk vi et lite problem siden Ejnar glemte sitt videokamera med flere timers opptak på setet i bussen. Taxisjåføren som skulle ta oss videre kjørte som en gal for å ta igjen bussen og utrolig nok klarte vi å gjenkjennebussen i den sterke trafikken etter en halv time. Midt i veien hoppet så Ejnar inn i bussen med oss på slep. Han fant sitt kamera og kom seg så raskt over i vår bil igjen.

I kveld skal vi etter all sannsynlighet på stormøte med Graham. Det er en kampanje som er meget imponerende. Selve samlingene er bare en liten del av alt arbeidet menighetene her nede har gjort. Det kommer til å bli spennende å delta sammen med kanskje 100.000 andre i sang og tilbedelse. Vi gleder oss, så følg med på bloggen. Håper å kunne oppdatere litt oftere nå siden nettkafene er mer tilgjenglig, men vi har et stramt program og ikke noe nett på hotellene.

En uoppdaget perle?

Assemblies of God menigheten i Chitambaram er på en måte en uoppdaget perle. Dette må være en av de flotteste menigheter jeg noen sinne har besøkt. Alt var rett og slett imponerende blandt disse brødrene og søstrene i denne store menigheten. Jeg har besøkt stedet en gang tidligere, men da var det svært liten tid vi hadde her. Dengang var det 24 timers kontinuerlig bønn i menigheten. De ba på skift. Denne gangen fikk vi vært med fra starten på møtet og lovsangen var mektig. Ungdommen var med og ledet sangen. Som i de fleste indiske menigheter var det flest kvinner også her. Det var et fargesprakende syn fra plattformen når alle kvinnene danset og sang. De hadde også syv cellegrupper som fungerte bra og på slutten av møtet kom flere fram for å bli frelst. Disse ble etterpå tatt hånd om av cellegruppelederne som gir undervisning og veiledning. Jeg må sy jeg føler meg både stolt og ydmyk av å ha talt i en slik flott forsamling.

Vi var altså mektig imponert over menigheten og spurte pastoren om han hadde mange utenlandske forkynnere. Jeg mener menigheten er jo en mønstermenighet og jeg regnet med at mange store forkynnere besøkte denne menigheten. Pastoren så ned og svarte ydmykt.
-Nei, det er bare dere fra skandinavia.

Samtidig med vårt møte i Chitambaram så har nå også kampanjen til Billy Grahams sønn startet i Chennai i nærheten av hotellet vi bodde på og som vi skal tilbake til på lørdag. I følge de rapporter vi har fått fra Stephens datter som var på møtet tordag kveld så var det 100.000 mennesker på det første møtet i denne kampanjen. Gud besøker rett og slett India med vekkelse og fornyelse for tiden.

Fikk æren av å innvie lokalet

Torsdag kveld følte jeg meg svært beæret siden jeg fikk æren av å klippe over snoren til den nye etasjen som skulle innvies i det flotte lokalet i denne pinsemenigheten (AG) i Chitambaram. Pastor Jayaraj ledet bønnen for lokalet mens hele menigheten var med i intens bønn. Før innvielsen masjerte de i gatene med korsets flagg og feiret det nye tilbygget. Etter innvielsen fikk vi kake og deretter gikk vi ned i første etasje i det flotte lokale hvor de har møtene. Mer om denne fantastiske menigheten i neste artikkel.

Sover midt i traffikert gatekryss

Overalt vi er ser vi folk som sover på gata. Det jeg ikke forstår er
hvorfor de legger seg midt i gatekryss og på de mest traffikerte
stedene. Er de redd for å bi angrepet? Eller er de redd for rotter?
Eller har det noe med deres livsyn, tro eller tradisjon?
Dette er noen av de spørsmål man stiller seg i dette underlige landet.

Templer og snabler

Før togreisen rakk vi et lite besøk i det store Hindutempelet i
Thanjavur. Dette tempelet er nå 1000 år gammelt og var et flott syn.
Inne på tempelplassen sto det en elefant som eieren hadde full
kontroll på. Ved å gi ham ca. 1 kr fikk vi ta bilde av meg foran
elefanten. Elefanten virket veldig snill og den klappet meg på hodet
med sin veldige snabel. En morsom opplevelse på morgenen. Nå sitter vi
på toget igjen og neste by er Chitabaram.

Cato -egen fanklubb

Ann Kristin skryter av sin mann Cato overalt hun er. Jeg tror faktisk
Cato nå har fått sin fanklubb her nede i india. Så Cato, nå er det vel
kanskje på tide at du reiser ned og hilser på dine fans?

Flere frelste på møtet

Det var en sterk atmosfære i lokalet onsdag kveld. Her var alle med i
lovsangen. Barna er også til de grader med i møtene. De synger,
klapper, danser og ber høyt mens de rekker hendene i været. De aller
eldste er også med, noen er skrøplige med de er alle med og roper til
Gud.

Det ble et enkelt, men kraftfullt budskap denne kvleden. Jeg preket om
den blodsottige kvinne og Thor Ivavr fulgte opp med ytterligere
eksempler på menn og kvinner som fikk møte Jesus. Det ble innbudt til
frelse og flere sto tydelig på valg. Noen så seg engstelig omkring før
de tok skrittet og gikk fram for å bli frelst. Dette var en flott
opplevelse og vi merket Guds kraft mektig denne kvelden. Man må nok
være troende for å forstå hva dette dreier seg om. Lyden var så høy at
selv jeg måtte dytte papir inn i ørene. Når man tenker på lydnivåer vi
diskuterer hjemme i Norge så ligger nok inderen adskillige dB over de
nivåer vi har i hjemme. I ettermøtet ba vi for flere hundre, men
heldigvis rakk vi et måltid på en god restaurant før vi la oss til å
sove.

Pastor seminar og sightseeing

Noen dager er enda mer hektiske enn andre. Onsdag kjørte vi i
halvannen time til Trichy for å ha pastor seminar. Pastor seminarene
er det jeg som har tatt ansvar for og dette har vært en utfordring for
meg. På dette andre seminaret tok jeg utgangspunkt i disiplenes
tjeneste ved den galileiske sjø, men temaet var ellers av praktisk
karakter. Det var god respons på seminaret og dette var en flott
menighet. Her hadde de også en dyktig gitarist som lokket fram indiske
toner på gitaren. Etter seminaret ble det mat i lokalet. Vi kaller
disse bespisningene et "troesmåltid". Disse måltidene kan jo være et
biolgisk mangfold, men heldigvis har ingen av oss blitt syke.

På veien hjem var vi innom flere små menigheter på øde steder. Vi tok
bilder og noen av disse stedene er svært fattige. Vi kom derfor sent
tilbake til Thanjavur og hadde bare litt over en time før vi måtte dra
på vekkelsesmøtet i menighetenn og jeg følte veldig for å slappe av
litt, men måtte prioritere bloggen og bildene. Det er jo så hyggelig
at så mange følger oss hjemme på vår reise. Både Thor Ivar og jeg kom
derfor slitene til møtet. Men denne kvelden så nok Herren til vårt
hjerte siden vi fikk oppleve et fantastisk møte.

They will never clean the room

Ord og bilder kan mulligens beskrive våre hotellrom i dette distriktet
i Syd-India, men en blogg klarer aldri å forklare lukten på vårt
hotellrom. For å si det sånn, vi har bodd på bedre hotell, men vi er
ikke like sikker på om vi har bodd på noe som er dårligere. Bildet av
hotellet ser ut til aa ha falt ut....

Stenkvinnen

Vi passerte dette stedet i 2005, da hadde vi daarlig tid og vi kunne ikke stanse bilen uten for store protester. Denne gang klarte jeg aa faa stanset bilen paa stedet hvor de aller fattigste jobber med aa knuse sten for haand. De tjener vel under en krone i timer tror jeg og de forsto heller ikke hvorfor jeg ville ta bilde av dem. Et utrolig bilde som taler for seg selv.

Full jubel i Thanjavur

En utrolig stemning møtte oss på kveldsmøtet i Thanjavur. Mikael som er Stephens svigersønn kjørte samtlige effekter han hadde på keyboardet på en gang. Med håndklapp og lovprisning lød det fantastisk selv om dette er en svært uvant stilform for oss fra skandinavia. Thor Ivar preket om Sakkeus og det var full respons fra salen. Vi måtte være med i forbønnstjenesten alle sammen.

Rolf, Givson og Garson

Vi har kjøpt gitar. Ejnar og jeg har spleiset. Teamet var litt utålmdig når jeg skulle stemme og kontrollere i det uendelige i den lille butikken. Eieren var stolt av at vi handlet hos ham. Det var tre typer gitarer. Men vi kjøpte hverken en Rolf eller en Givson, det ble en Garson gitar.

Koppi, koppi

Det er litt spesielt å se navnet sitt henge på utsiden av togvognen. I hele tatt er det meget spesielt å kjøre tog i India. Siden inderne stort sett ikke klarer å uttale bokstaven "f" så lyder det stadig i "koppi, koppi" i togvognen. Denne gangen ble ikke togreisen like lang som forventet da vi kjørte siste biten til Thanjavur med bil. Veiene er desverre i svært dårlig forfatning etter at det har regnet mye i det siste.

 

Beklager sen oppdatering av bloggen, vi er paa reise og nett er ikke alltid tilgjengelig.. :-)

 

Konkurrerende blogg

Thor Ivar sitter i hemmelighet og skriver på sin PC. Jeg trodde han drev med noen regneark eller bygningsplanleggingsprogrammer, men så viser det seg at THor Ivar også blogger. Så her er hans blogg, det vil si dette er Vekkelsessenterets blogg som nok er noe mer seriøs enn denne. Og jeg må innrømme det, jeg er imponert Thor Ivar.

 

Her er bloggen:

 

http://blogg.irr.no/

 

 

Takk Christian for brunosten

Kan du tenke deg noe bedre enn knekkebrød og brunost?

Knekkebrød hadde vi, men vi manglet det viktigste. Men så viste det seg at Christian hadde vært på besøk hos Nelson og gitt ham både ostehøvel og brunost. Vi kan vel ikke akkurat si at våre indiske eller danske venner var overbegeistret for den brune osten, men vi nordmenn koste oss skikkelig. Så takk skal du ha Christian, dette smakte fortreffelig....

Bilder fra barnehjemmet

"Heidi aunty India comming back soon"

Heidi har nå fått mange venner og beundrere på barnehjemmet i Thrivallore.

-Very nice hair aunty, sier barna mens de klatrer opp på henne for å gi henne mange "knuzer" som det visstnok heter på dansk.

Det ble mange gledestårer som falt disse dagene på barnehjemmet.

Hvalross på stranden?

Mellom møtene fikk vi en gylden mulighet til å bade i det indiske hav. Det er altså litt merkelig at det ikke er flere mennesker på stranden. Dessuten er jo alle påkledt og ingen bader og ingen kan heller svømme. Men er det noe vi skandinaver kan så er det å nyte strand og sollivet. Jeg la meg så ned for å få litt D vitaminer i sola, men desverre fikk jeg ikke ligge i fred. Det samlet flere indere rundt meg som undret på hva jeg drev med der i sola. For inderne er det jo om å gjøre å holde huden lys.

 

Uansett, dette var en vidunderlig opplevelse. Harry var den mest ivrige. Han gikk langt ut og surfet på bølgene. Inderne pekte forundret på den frimodige eldre mannen som tydligvis behersket den mystiske evnen til å svømme.

Special song for you....

-This is a special song for you, sa Nelson før de satte igang med samme sang som vi hørte sist vi besøkte menigheten i Tambaram. Det var full fart på møtet og Thor Ivar preket om den blindfødte i Joh 9. Desverre hadde de ikke noen gitar så vi måtte nøye oss med sang uten akkorder til å hjelpe oss. Men Ejnar har med seg sin trompet så dette ble et annerledes sanginnslag fra oss. Heldigvis er ikke det musikalske nivået så høyt her nede så de var fornøyd med vår opptreden.

 

I kveld skal vi på to forskjellige møter. Thor Ivar skal preke i en nystartet menighet, mens jeg skal preke på min favorittmenighet som er en utpost som vi har besøkt før de fikk møtelokalet. Harry, Thor Ivars svigerfar har 40 års brylluppsdag, men han er desverre langt hjemmefra nå, men gratulerer alikevel Harry.

 

 

Glede, jubel og sorg

Gleden var stor da vi ankom barnehjemmet fredag kveld. Barna skulle vise oss alt mulig og vi måtte engasjere oss i lek, sang og morro. Thor Ivar kledde seg ut som "The green man" og hadde det gøy med barna. Jeg fikk opplæring i Tamil både skriftelig og muntlig. De har jo 247 bokstaver så dette var en utfordring. Vi samlet alle arbeiderne på kvelden og overrakte gaver fra Norge. Med bilder og hilsninger ble det stor glede.

 

Vi var svært trette da vi skulle legge oss, men ble avbrutt av lyder på utsiden. Det ligger nemlig en grav på utsiden av barnehjemmet og der samlet det seg flere fra den lokale menigheten litt over midnatt. Vi hørte gråt og så de bar på et lite barn. Et ektepar fra den lokale menigheten hadde endelig fått et barn, men desverre døde barnet etter bare to dager. Mora ligger fortsatt på sykehuset, men slektningene begravde barne midt på natten. Denne opplevelsen gjorde selvfølgelig inntrykk på oss.

 

På lørdag kveld ble det skikkelig fest, med underholding og sang av oss og med kaker, bamser, godteri og legoklosser fra Danmark. Ejnar hadde med seg trompeten og spilte Amazing Grace så det lød høyt i lokalet.

Plutselig ble det et merkelig lys ute

Da jeg kom ut var lyset i gatene helt annerledes selv om det var midt paa dagen. Det var nemlig nesten full formorkelse av solen. Jeg var heldig og klarte aa faa tatt et bilde av denne fantastiske opplevelsen.....

Indisk telefon

Mobilen min fungerer ikke her ute, men jeg har en indisk mobil telefon som er mye billigere aa bruke. Her er nummeret om noen vil naa meg. Tar ikke sjansen paa aa skrive tall>

 

+91 ni-fire- fire-fire- fem-fire- fem-null- fem-null

 

 

Varmt og godt i Chennai

Sitter naa i verdens trangeste internett kafe og overforer filer til bloggen. De andre er ute aa shopper, Harry har vaert litt smaakvam paa flyet, men er bedre naa. Vi fikk ikke lagt oss for kl halv seks, men vi er igang igjen med friskt mot idag. Om noen timer drar vi ut til barnehjemmet og da blir fest med bamser, kake og morro. Vi gleder oss. Heidi og Ann Kristin har funnet tonen og er naa paa power-shopping av indiske klaer.

 

Stort mer er det ikke aa si naa, men det skjer jo ting hele tiden. India er jo kjent for et hoyt tempo.

London by night

Siden hverken Heidi eller Harry har vært i London før måtte vi jo ta en tur ut å se Piccadelly Circuis, Westminister Abbey, Big Ben også videre. Dermed ble klokkenn 01:30 innen vi var i seng. Problemet var bare at Minibussen skulle komme kl 05:15 neste dag. Dermed ble det lite søvn. Men vi er i form alle sammen og full av energi, foreløpig. I skrivende stund sitter jeg på et halvfullt fly med en tre-seter for meg selv. Så nå lader jeg opp batteriene, det vil si PC batteriet lades ut. Denne gangen har jeg droppet Bollywood filmene. Straks er vi i Bombay og derfra skal vi med fly videre til Chennai kl 01:00. Forhåpentligvis får jeg sendt denne meldingen fra Bombay eller det heter vel Mumbai nå.

Flyvertinne med hytte på Hvaler

-Jeg elsker dialekten din, sa en hyggelig svensk flyvertinne idet jeg hentet min koffert bakerst i flyet.
-Vi har hytte på Hvaler, fortalte hun. Vi elsker dette området og er mye på Hvaler
-Hvilken øy, spurte jeg mens jeg spaserte ut av det tomme flyet med en rekke pratsomme damer på slep.
-Vesterøy, sier hun
-Hvor på Vesterøy?
-I nærheten av Galleri Sand, forklarer hun meg.
Siden jeg i yngre år har oppholdt meg i alle helger og ferier på vår hytte på Varsundtoppen så følte jeg at jeg dette begynte å bli litt pussig. Etter faren min døde i 2000 så ble hytta solgt til et ektpar fra Oslo.
-Men hvilken hytte er det da, spurte jeg.
-Det er hytta til Wold, sier hun og får sjokk da jeg presenterer meg som Erik Wold.

Aluminiumsfolie i vifta

 

Noen ganger går ikke ting helt etter planen. Alt så perfekt ut mens vi kjørte inn til Gardemoen, men plutselig tikket det inn en melding på min telefon. En eller annen ønsker oss vel god reise, tenkte jeg idet jeg rakte telefonen til Ann Kristin i baksetet.
-Norwegian fly til London Gatwick er kansellert, lød stemmen bak.

Dermed brøt kaoset ut, vi ringte Norwegian som bekreftet at de alle fly var innstilt, vi ringte SAS som hadde avgang kl 20:15 og booket oss inn der. Dermed ble vi kvitt noen tusenlapper til. Men, men dette får vi finne en løsning på når vi kom hjem. Selvfølgelig hadde vi med oss nesten dobbelt så mye baggasje som SAS tillater, men vi pratet oss igjennom innsjekkingen og fikk også satt oss på venteliste til et overfylt fly kl 17:10. Dette flyet var forsinket og da de var i ferd med å ruse motorene for å starte oppsto det røykutvikling framme i kabinen. Dermed måtte de snu og få om bord en flyteknikker som raskt kunne konstatere at oven som varmer opp rundstykkene hadde fått aluminiumsfolie i vifta.

To av oss havnet foran den berømte veggen med service mens vi to andre havnet bak. Kaffetørste som vi var kunne vi bare beskue den fantastiske servicen til SAS for de som sitter foran skilleveggen dvs mer enn halve flyet. Da vi endelig fikk kaffe var det bare å spenne på seg "safety belt" og gå inn for landing.